Kaldt i luften, og kaldt i vannet. Mye vann og 99% innsekts fritt, det var forholdene som møtte oss denne dagen. Det spilte egentlig ingen rolle, vi var bare glade for å fiske i rennende vann igjen. Etter en lang vinter med mye fluebinding og lengting etter steady vakende fisk i elv, var vi endelig på plass ved elven. Vi kunne fort spotte flere 2-3 kilos ørreter som stod på bunnen i det klare vannet, men det var tydelig at fisken var lite aktiv fremdeles. Her var det bare til og smøre seg med tolmodighet, og satse på litt klekking av steinfluer. 

Så plutselig var den der, eller var det fisk?? tankene begynner å svirre, og når man er ute av vak spottings trening, ja da ser man fort vak over alt. Jeg er sikker på at det var en fisk, men minuttene går og vannflaten forblir like blank og stilleflytende. Men så! der var den igjen, og denne gangen er det ingen tvil. En deilig brun ørret viser hele kjeften idet den tar ei steinflue i bak evjen. Kjetil sitter klar rett oppforbi vaket, og mannen går fra dvalemodus  rett i los som en topptrent fuglehund. Nå er det alvor, det er som om livet og tiden stopper opp. Kjetil presenterer fluen på ypperlig vis på første forsøk, og de første sekundene etter at flua har landet……ja de er bokstaveligtalt altfor nervepirrende, hvertfall for meg. Hva Morten (fiken) tenker vet jeg ikke, for dette var første gang han var med oss hit. Jeg håper han er like kaotisk inni seg som det jeg er, men mannen ser upårviket ut, og smiler lurt. Det virker nesten som om han vet hva som kommer, for i neste sekund bryter en hvit ørretkjeft vannspeilet, og suger i seg Steinflua til Kjetil.

Vi er alle like sjokkerte over hva som nettopp skjedde. Og i så mangen år jeg har fisket her så tidlig og ikke fått fisk, kunne jeg nesten ikke tro hva jeg var vitne til. Men fisken tok, den tok faktisk den digre steinflua med den største selvsikkerhet jeg noen gang har sett. Finnes det noe bedre? Fisken blir med inn til land, og vi kan alle nyte synet av årets første tørrflue ørret i elv. Og for en fin fisk, ikke den største, men definitivt den viktigeste. Gratulasjonene fra Fiken og meg er vel fortjent, det hele føles som en bragd. Litt bilder og fisken får svømme fint ut i sitt rette element, vi glemmer den aldri. Resten av kvelden skjer det fint lite og det blir med den ene fisken. Takk for turen gutter:)

Tight Lines Alex